Etter å ha holdt pusten de siste månedene, i uvisshet over hvilen utvikling verdenspandemien skulle ta, kan mange i samfunnet endelig begynt å puste roligere. Uvissheten er fortsatt til stede, da vi ikke vet hvordan, eller når en eventuell ny smittebølge vil slå til. Det vi likevel kan ta lærdom av er at gode handlingsplaner, livsinngripende tiltak, og vilje til å handle i fellesskap bidrar til å begrense og kraftig redusere dødeligheten av viruset, sett i relasjon til om vi hadde fortsatt å leve som normalt og latt krisen ta oss. Vi ser det i statistikkene som viser andelen smittede og døde. For eksempel sammenlignet mellom land som Norge og Danmark i den ende av skalaen. Land som Brasil og Sverige på den andre, hvor strategien har vært en annen, tiltakene har vært færre og konsekvensen i form av høy antall døde.
For de samfunn som nå sakte vender tilbake mot en normalisert tilstand, og hvor livet igjen kan arte seg tilnærmet som før får vi nå muligheten til å gjøre en evaluering av det som har skjedd. Vi kan evaluere hva som er blitt gjort og ikke, og hvilken effekt dette har hatt, for slik forberede oss på den neste unntakstilstanden. Det gjelder ikke bare staten og samfunnet i sin helhet, men også for den enkelte bedrift og familie som nå har fått erfare at ordtaket; «en liten tue kan også velte et stort lass» er høyst et levende ordtak. Noe så banalt som et mikroskopisk virus, med utgangspunkt i en begrenset del av verden, kan bli altomfattende, stenge ned deler av verden og sette hele vårt økonomiske livsgrunnlag i stå.
Å være etterpåklok og kun kritisere andres feil, mangler og sviktende rutiner som burde ha vært på plass og styrket vår evne til å bekjempe krisen, vil ha lite for seg når det som har skjedd har skjedd. Det vi derimot kan gjøre er i best mulig grad ta til oss denne nyvunne erfaringen vi har gjort oss, for så utforme bedre rutiner, forsterke våre beredskapsplanverk og skape et sikrere handlingsrom å forholde oss til når vi skal håndtere den neste krisen ved neste korsvei.
Som denne hendelsen er et vitne på, så gjentar historien seg til stadighet, enten det er konflikter, pandemier, eller økonomisk kollaps. Før eller siden henter historien oss inn igjen og samfunnet blir på ny berørt av motgang. Virus kjenner ingen landegrenser og ingen økonomi har vokst med en utopisk vekstrate inn mot evigheten uten korrigeringer og fall. Tiår med idyll blir gjerne brutt av kriser og prøvelser som minner oss på at verden vi lever i kan og vil oppleves som ubarmhjertig til tross for vår evig optimisme om at verden bare kan bli bedre å leve i. Det ligger kanskje i menneskets natur at vi har en tendens til å leve mest i nuet med en optimistisk innstilling, evnen til å glemme vond fortid og være bekymringsløs ovenfor fremtiden. På et overordnet plan er dette kanskje noen av de beste egenskapene ved oss og som gjør de fleste av oss i stand til å nyte livet, finne ro og utvikle oss videre til tross for sterke prøvelser.
Spørsmålet blir hvor dypt skal vi la oss slumre oss vekk fra den ubehagelige sannheten; vi vil oppleve samfunnskriser igjen som vil påvirke vår evne til å styre landet, som påvirker vårt levesett og den enkeltes bedrifts og persons fortjeneste. Det kan være snakk om at en ny krise inntreffer alt neste år, om fem år, om ti, eller om femti år før vi opplever noe tilsvarende igjen. Forståelig nok, det sitter langt inne å skulle konstant være forberedt på det verste, når man opplever fredsomme tider og en krise virker utenkelig. Som en gjerne tenker, individuelt sett, så rammer ikke den neste krisen en selv og da er det ikke ens eget problem. Vi overlater helst de vanskelige og gjerne kostbare valgene, uten noen direkte fortjeneste til nestemann. Det er ikke sikkert at en selv vil tjene noe på å forberede seg på noe en kanskje aldri vil oppleve igjen. Problemet er at når en krise først inntreffer, så våkner vi gjerne fra dvalen vår for sent, og det er gjerne først når det er for sent at kostnaden blir høyest. Det blir kostbart fordi vi har neglisjert muligheten vår til å selv være forberedt, eller ved å tilrettelegge så nestemann blir forberedt. Først når noe er nærstående, eller man sitter midt oppi det er det at en må erkjenne at man kunne gjort mer, slik at kostnadene i form av både liv, helse og penger, ikke ble like høye.
Vårt beste mottrekk vil være å forberede oss på det usannsynlige, ved å ha krisehåndteringsplanene klare og ressursene tilgjengelige i bakhånd, som raskt kan trekkes frem når det virkelig trengs. Mange styrende virksomheter og bedrifter har slikt på stell, men lang i fra alle tar seg råd til å anskaffe seg denne typen sikkerhetstiltak, og reviderer de man måtte ha fra før. Gjennom å ta vår tids utfordringer på alvor og ved å erkjenne at den neste krisen kan ramme rett rundt hjørnet, vil det være hensiktsmessig å foreta sine forhåndsregler. Det kan være å sørge for enkle sikkerhetstiltak; som å gjøre seg kjent med sine risiko- og sårbarhetsvurderinger, ha solide sikkerhetsrutiner, og legge til rette for gjennomtenkte beredskapsplaner med handlingsplaner med prioriteringer.
Et solid og utprøvd planverk gjør det mulig å styre målrettet, gjøre virksomhet mer robust, sikre helse og verdier når hendelsene først inntreffer, ved at planene er tilgjengelige når ting skjer og ikke må bli funnet opp der og da. Ved å ha på plass gode rutiner og planer, samt ha øremerke beredskapsressurser skaper man et handlingsrom som reduserer og begrenser omfanget av de negative konsekvensene. Skulle hendelser inntreffe, har vi ordninger som varsler oss i tide, letter det økonomiske trykket, eller forenkler prosessgangen ved at vi vet hva vi skal gjøre.
En slik tilnærming er ikke bare nødvendig for staten som skal styre samfunnet gjennom unntakstilstander og som må punge ut med økonomiske bistand til rammede bedrifter for å forhindre total kollaps. Det er vel så viktig for både små, mellomstore og store bedrifter, institusjoner, organisasjoner, og selv familier, å gi seg selv kunnskapen om hvilke tiltak som skal berge dem gjennom ulike krisesituasjoner. Om hver og en av oss forbereder oss på det utenkelige, og setter oss selv beder stand til å håndtere den neste krisen, vil vi samlet sett stå sterkere og i større grad være i stand til å berge liv, ivareta våre interesser og ha større utholdenhet ved tap av inntektsgrunnlaget vårt. I et større perspektiv kan vi redde liv, unngå unødvendige kostnader, tape tid og erfare vonde situasjoner, både for oss selv og samfunnet i sin helhet.
